- Oi. Jeg trodde dere skulle være litt eldre og mer hardbarka. Mer menn!Mannen i oransje redningsdrakt stirrer forvirret på de tre unge jentene. Myke smil, moderne solbriller og matchende strikkeluer i rosa. Kan dette virkelig være ekspedisjonen som nettopp har avsluttet den blodharde turen over Svalbard?- Og vet du hva? Da vi skulle gå ned til båten, tilbød han seg å hjelpe oss å dra pulkene våre. Vi syntes det var ganske søtt, flirer Kristin Olsen (25) fornøyd. Sammen med Vera Simonsson (26), Ingebjørg Tollefsen (24) og hundene Gorilla og Junior trakk hun de tunge pulkene 55 mil i et ugjestmildt isøde. Over bresprekker og rundt høye fjell, i perioder rett inn i en mur av vind og vannrett snøvær. I dag kan de skryte av å være de yngste jentene som noen gang har klart turen. Bare én eneste ren kvinneekspedisjon har tatt turen tidligere - men de var et tiår eller to mer erfarne.

Ny selvtillit.

- Byvennene mine skjønner ikke helt hva vi har gjort. Noen trodde at det var en litt lang skitur. Andre trodde at det var kjempefarlig, og at vi ikke kom til å komme hjem igjen.Ingebjørg må smile. I den røde kafésofaen på Grønland i Oslo med store latte-krus foran seg ser både hun og Kristin ut som ganske vanlige byvenninner selv. De har vokst opp med normale skiturer, og det var ikke før de begynte på folkehøyskole at de fikk smaken på ekstremturer. Det var med andre ord ingen selvfølge at de skulle klare turen, i hvert fall ikke for omverdenen. Før de la ut, gikk veddemålene høyt oppe i Longyearbyen. De fleste hundrelappene ble satt på fiasko. Ifølge ryktene var ikke jentene engang spesielt gode på ski.- Men det var litt ekstra motivasjon at noen ikke trodde vi kunne klare det. Nå har vi vist dem, innrømmer Kristin. Mest av alt har de vist seg selv. Pushet grensene for hva de trodde de kunne klare. Særlig Ingebjørg var usikker både i forkant og underveis. Ekspedisjonen startet på verst mulig måte, med en mur av motvind og vannrett snøvær midt i fleisen. De var midt i et av verdens villeste landområder, men fikk ikke sett noe som helst. I to uker så de bare en hvit vegg av vær. I dag er de stolte av at ingen brøt.- Nå som jeg har klart dette, har jeg fått en helt ny selvtillit - også på andre felter. Jeg tenker at jeg kanskje kan klare å bli fotograf, for eksempel. Før tenkte jeg at det bare var en ganske uoppnåelig drøm, forteller Kristin. Foreløpig har hun tatt de fleste av bildene til boken "Jenter på langs", som de tre har skrevet om ekspedisjonen.Også Ingebjørg har fått større tro på egne evner.- Jeg har lært at grensene mine kan tøyes mye lenger enn jeg trodde. De to første ukene var jeg så sliten at jeg hadde lyst til å legge meg igjen før jeg i det hele tatt kom i gang med dagen. Men så klarte jeg det likevel. Vi kom oss litt fremover hver eneste dag!

Minuttene forsvant.

Samtidig opplevde jentene at dagsrytmen ble annerledes enn i dagliglivet. Alt handlet om jakten på det perfekte øyeblikket - og livet akkurat nå.- Fokus var jo bare på å klare dagene, og få til en flyt. Det var deilig. Ikke noen mobil eller TV som stjal oppmerksomhet, bare øyeblikket. Endelig lå alt fokuset på det viktige, forklarer Kristin.- Vi fikk et annet tidsperspektiv. Tiden eksisterte jo, men minuttene forsvant. Det var aldri noen avtaler, ingenting å rekke, forklarer Ingebjørg. Og den tiden som var igjen når dagens kilometere var nedkjempet, gjorde jentene det de kunne for å kose seg.- Vi presset kroppene så hardt vi klarte både fysisk og psykisk, men om kveldene hadde vi alltid tid til å lage mat og kose oss med middagen. Kosen og moroa var en veldig viktig del av turen, sier Ingebjørg. Ekspedisjonsmiddagene var et godt hakk bedre enn det som vanligvis står på menyen i ugjestmilde snøhav. Røkelaks med god saus. Elgkjøtt med soltørkede tomater. Viltgryte med reinsdyr og elpebiter. På forhånd hadde jentene laget et tredvetall av favorittmiddagene sine, og tørket dem i timevis i ovnen for å få dem lette og holdbare nok til turen.- Vi var opptatt av at ekspedisjonen skulle være morsom også. Latter og sang og fjas om kveldene. Jeg vet ikke om det er vanlig på ekspedisjoner, men det ser i hvert fall ikke sånn ut når du ser på disse bånn seriøse polfarerne med is i skjegget. Hos oss var det lov å kose seg, forklarer Kristin. En del av koseregimet innebar en daglig nattasang. Enten "You Look Wonderful Tonight" eller en vise fra de svenske skoger. Æren gikk på omgang.

Syv isbjørner.

Det gjorde også "bjørnevakten".- En av oss måtte ligge i midten, og ha ansvaret for riflen. Hvis hundene varslet bjørn, var det den som hadde ansvaret for å komme seg først ut av teltet, forklarer Ingebjørg. Tilsammen støtte de på isbjørner seks ganger. Fem av gangene gikk det helt greit. Den siste fikk de skremt unna med varselskudd.- Akkurat da var vi ganske shaky. Den var ti meter unna oss, og i ferd med å slå til Junior, forteller Kristin. Med kroppen viser hun hvordan bjørnen sto bøyd over den lille hunden som trofast hadde gjort sitt for å slepe oppakningen deres over den arktiske ørkenen.Bevegelsene ligner kanskje, men på alle andre måter er Kristin særdeles ulik isbjørnen akkurat nå. Huden er mørkebrun, og under sommertoppen kan man skimte bikini-skillet. Det er bare fjorten timer siden hun kom tilbake etter seks ukers backpacking i Asia. Moro, men ikke like utfordrende som Svalbard-ekspedisjonen.- Hvor fikk dere egentlig ideen til ekspedisjonen fra?Jentene blir stille for første gang. Tja, hvor kom den egentlig fra? Hvorfor ble det Svalbard i stedet for backpacking i jungelen? De er ikke helt sikre. Men å leve på naturens premisser i en så lang periode virket spennende. Og så var de jo allerede glad i Svalbard; ideen ble unnfanget mens alle tre gikk på guidekurs i Longyearbyen. Da planen først kom på bordet, var det tre jenter og en gutt til stede. Bare gutten sa nei.