Dan Brown ser deg, særlig hvis du representerer en sammensvergelse.Etter "Da Vinci-koden" samt "Engler og demoner" er det både beroligende og skremmende å merke at det ikke bare er Vatikanet som driver med konspirasjoner, selv ikke i Browns lett paranoide verden.I sin roman nummer to, utgitt i 1998, godt før de sistnevnte, er det overvåkernes overvåker Brown avslører. National Security Agency - eller NSA - er elektronisk storebror for hele verden. Når sikrer overvåkingen oss, og når begynner den å gli ut av kontroll for selv å ta kontrollen? Det er et demokratisk problem av de største. Og hva skjer om totalt utenforstående tar kontrollen over kontrolløren.

Litt bakpå.

Brown er litt post festum, ettersom teknothrilleren av naturlige grunner ikke kan ta hensyn til utviklingen som er skjedd siden krigen mot terror begynte for alvor i 2001. Ikke er han så opptatt av demokratisk debatt heller. For her er det spenning for alle pengene - og de er mange. Brown er vel nå så rik at han kan kjøpe California, eller iallfall store deler av New England.NSAs superdatamaskin blir utfordret av en kompleks kode den ikke klarer å knekke. NSA tas som gissel. Sjefkryptograf Susan Fletcher jager løsningen over hele verden, det står ikke på heseblesende energi eller halsbrekkende situasjoner. Overalt er det svik og lureri.

Digitalprosa.

Browns prosa er like klosset og banal som alltid, det er ingen utvikling å spore i senere verker. Digitalprosa, kan vi kanskje kalle det. Men Brown er Brown som vet å skape akselererende spenning med sine røverromaner. Han er en intrigemaker av rang som dyrker vår hang til sensasjoner og enkle forklaringer i forbifarten.Den som vet å koble ut sin kritiske sans, vil nok ha sikret seg noen solide timer med gåsehud i Browns røvergløgge selskap. Underlig at noe så dårlig kan ta så godt tak.