Vatikanet rommer skurkene i mange av dagens thrillere, skrev jeg 8. august i fjor, i en anmeldelse av "Engler og demoner". Det er slett ikke paven som er skyldig, men mer reaksjonære grupperinger som vil holde noen av skjelettene fra to tusen års intrikat historie innelåst i skapet. Eller de vil fremme sitt fastlåste syn. Med alle midler."Da Vinci-kodens" helt, symbolikkprofessoren Robert Langdon fra Harvard-universitetet, er med "Engler og demoner" på tidligere eventyr. Han blir tilkalt for å tolke det ukjente symbol som er svidd inn i brystet på en myrdet naturvitenskapsmann. Langdon finner fort ut at dette er brennemerket til Illuminati som i fire århundrer har vært engasjert i en vendetta mot Vatikanet etter behandlingen av Galileo Galilei. Trusselen kommer altså denne gang utenfra.

Bombe.

Her legges det en bombe under Vatikanet. Og vi får et særdeles spektakulært laksesprang i himmelrommet over kirkestaten. Brown viser seg igjen som en røvergløgg intrigemaker som forteller eventyr med fart, snert og sprett. En katt-og-mus-lek i kamp mot klokken og tyngdeloven.Brown vaker i grensevannet hvor strømmer fra religion og vitenskap, tro, spekulasjon og viten flyter sammen. Han virvler oss inn i spenningen via konspirasjoner og gåter, mystikk, romantikk, arkitektur og action. Språket er klosset. Og vi må vel pr. januar 2005 fastslå at hans evne til å grave frem knallperler og få dem til å smelle, er like stor som i etterfølgeren. Kontinuerlig.Men knallperler har jo ikke rare sprengkraften, selv om det er mange av dem. Brown er en absolutt upålitelig forteller. Lesningen av hans røverroman går svært fort unna også her. Man blar nesten raskere enn man leser. Men man får med seg hvor lite seriøse hans prosjekter er.