IDET YTRE FREMVISER TYRKIA OG FRANKRIKE få likhetspunkter. På ett punkt nær: Begge land representerer tunge tradisjoner av statlig styrt verdsliggjøring. I Frankrike kan denne tradisjonen føres tilbake til revolusjonen i 1789, i Tyrkia til Kemal Atatürks statsdannelse i 1923. Den var et gigantisk forsøk på å skape en sekulær stat i et muslimsk folk og dermed trekke landet i en moderniserende retning. I dag - og i særdeleshet etter det tyrkiske Rettferds- og utviklingspartiets seier 3. november - står denne felles historiske tradisjon av sekularisme overfor grunnleggende nye utfordringer. Spørsmålet er: Er det ikke på tide å forvente en mer tolerant definisjon av religionsfriheten i land med slike statstradisjoner? I Frankrike så vel som i Tyrkia? Inntil i høst utgjorde arvtagerne etter det ottomanske imperium i Ankara en nokså ensartet sekulær elite i den kemalittiske tradisjon. Mellom dem og folket - som er muslimer og i mangt tradisjonelle - lå det et gap. Som alle eliter som har sittet for lenge ved makten har også den tyrkiske høstet som den har sådd. Reaksjonen mot privilegier, arroganse og innavl gjorde rent bord. AKP sitter nå med absolutt flertall i nasjonalforsamlingen, 363 av 550 mandater. Så mange at partiet kan skrive om forfatningen om det vil og tør. DENNE AVSTAND GIR NÅ AKUTT NÆRING til Tyrkias fascinerende identitetsproblem, som etter EUs medlemskapsåpning i København i desember er blitt enda mer presserende: Skal landet være moderne eller tradisjonelt? Europeisk eller orientalsk? Verdslig eller religiøst? Tolerant eller autokratisk? Sentralistisk eller pluralistisk? Regional stormakt? Også Frankrike har hatt sin andel av slik identitetspolitikk. Forenklet inntil beinet kunne man si at mye av fransk politikk etter 1789 nettopp har dreid seg om definisjonen av "franskhet": hvordan denne nasjonen skal defineres. Ikke minst gjorde revolusjonsarven fra 1789 slike nasjonale identitetsspørsmål brennbare. (Dreyfus-saken fra 1894 til 1906 som holdt på å rive landet filler, ble selve lakmustesten for hvor du sto.) Frontlinjene om hva som var "fransk" ble trukket rundt spørsmål som monarki vs. republikk; demokrati vs. autokrati; religiøs stat vs. sekularisme; katolisisme vs. protestantisme; sentralisme vs. desentralisme; en metafysisk og etnisk fundert nasjonalisme vs. menneskerettigheter, liberalisme og sosialisme. Frankrikes voldsomme kast mellom liberalisme og republikanisme, mellom reaksjon og revolusjon og mellom masseinvolvering og elitisme gjennom hele 1800-tallet - ja, landets notoriske politiske ustabilitet like frem til den femte republikk i 1958 - kan bare forstås på bakgrunn av disse undergrunner av nasjonale arr. Begge lands revolusjoner, den jakobinske og den kemalittiske, ga dem en distinkt statsidé. I Paris så vel som i Ankara er statsmakten fundert på forestillingen om at staten kun anerkjenner borgerne som statsborgere, ikke individer med ulike kjennetegn. Derfor gis det ingen grupperettigheter, adskilt fra det formelle statsborgerskap, med tanke på å ivareta særlige utsatte kollektive kulturelle eller religiøse særdrag. Under ligger forestillingen om den organiske nasjonen. Statsborgerskaps-definisjonen har som mål å føye nasjonen sammen. Å åpne for bare en smule kulturell autonomi truer statens enhetlige og sentralistiske karakter. Både Tyrkia og Frankrike er, som jakobinerne sa det, nation une et indivisible . Kurdere og bretonere har ett og annet å si om omkostningene ved denne statsideen. FRONT MOT ETABLERT RELIGION er en uadskillelig del av denne form for statsfilosofi. Presis her ligger potensialet for den sekulære intoleransen. På sett og vis står vi her overfor en tyrkisk-fransk variant av Hans Skjervheims klassiske idé om det liberale dilemma. Dersom i det ytre liberale prinsipper - her: ideen om alles likhet vis-à-vis staten - settes absolutt - her: forsvares med statlig makt - , kan den få illiberale effekter - her: mangel på respekt for religiøse friheter og mangfold. Derfor er det ikke tilfeldig at både den franske og tyrkiske stat har lagt seg ut med muslimske jenter som insisterer på å bære sine sjal i offentlige skoler. Statsborgere ja, men ikke religiøse statsborgere. Chador betraktes som trusler mot statens sekulære fundament. Vanlig språkbruk vil kalle slikt brudd på religionsfriheten. Et av AKPs mål er å åpne for større toleranse i slike symbolsk viktige ting. Men bare uker etter valget har hæren på ny advart mot å svekke den kemalittiske sekularismen - helt forutsigbart naturligvis - og helt uantagelig for demokrater, inklusive EU.HER LIGGER EN ENORM UTFORDRING både for Paris og Ankara i globaliseringens tidsalder. For ideen om det rene statsborgerskap uten konsesjoner til kulturell og religiøs pluralitet hører nasjonalstatens epoke til. Det er denne historiske fase vi nå ser slutten på. I en situasjon hvor ideen om det rene statsborgerskap ikke lenger motsvarer demografiske realiteter på grunn av økende innvandring, får denne statsborgerskapsideen intoleranse som konsekvens. For den franske og tyrkiske statsborgerskaps-definisjonen er tilpasset "rene" etniske land (eller land som sier de er det). Her anes dypere paradokser som etterhvert vil møte alle Europas land. Den sekularismen som Frankrike (formelt siden 1905) og Tyrkia deler som statsfunderende idé, har historisk vært rettet mot religiøst bigotteri, prelatvelde, irrasjonalitet og vitenskapshat - i toleransens og opplysningens navn. Dette er en stolt tradisjon som kan ha front mot gruppediskriminering og kulturell arroganse. I vår moderne verden kan vi ikke være den foruten. Men den grimme side ved denne sekularisme er at den har potenser til å utarte, fra krav om religionsfrihet og gjensidig toleranse til laïcisme - aggressiv bekjempelse av religionen - og på den måten bli havn for en ny type intoleranse, nå i opplysningens navn. Her går en rett nedadstigende linje til Voltaire (som heller ikke hadde et uplettet rulleblad i forhold til jødene). I all vår beundring for dem som forsvarte Dreyfus mot katolikkenes bigotteri og nasjonalistenes angst for jødisk tilsmussing av le pays reel ("det egentlige Frankrike", som de sa), må vi ikke glemme de dreyfusarder som var sterkt anti-religiøse. Det var ikke så få av dem som ville bruke justismordet på Dreyfus til å rette et siste dødbringende slag mot kirken. De ville, som Voltaire, slett ikke tolerere kirken, men "knuse den skjendige" (Ecrasez l'infame ). Toleranse er en vanskelig kunstart, ikke minst for dem som selv ser seg som frihetens fanebærere mot obskurantismen. KONKLUSJONEN ER LIKE KLAR som den er krevende: Det finnes en form for globalisering som burde være antagelig selv for de fremste anti-globalister - og sekularister: Ideen om menneskerettigheter som en ny type politisk-juridisk universalspråk. En idé om gjensidig toleranse og respekt og sameksistens med forskjellighet, til erstatning for kulturell og religiøse utstøtning i sekularismens - og den formelle juridiske toleransens - navn. Assimilering for dem som vil, multikulturalisme for dem som vil det. Dette innebærer at maktberuste sekularister som har staten i sin favn må lære seg at toleranse går begge veier, fra dem til religion, like mye som fra de religiøse overfor de sekulære. Forestillingen om en homogen statsmakt bygd på betongaktige sekulære prinsipper som i sin konsekvens virker religiøst diskriminerende, er i dagens globaliserende verden en uttømt, så å si en førmoderne idé. Derfor blir AKPs seier i høst også en prøvesten for om en utvidelse av Atatürks statsbygg kan innbefatte reell religionsfrihet for dem som vil bære sine sjal. UNDER DENNE DEBATTEN ligger nok et fascinerende spørsmål. Det er dette som dominerer hærens tankegang: Tør ikke Tyrkias militære gi Abdullah Gul og Tayyip Erdogan fra AKP noe handlingsrom for å sivilisere denne sekularisme, av frykt for åpne for fundamentalismen? Tror de at AKP bare er ulver i fåreklær, skinnpluralister? Er et så at gis de litt tau er det bare et tidsspørsmål før "minaretene blir våre bajonetter"? Det var dette diktet av nasjonalpoeten Ziya Gökalp som partileder Erdogan - i dag statsminister - siterte i 1998. Det var grunn nok til en dom for oppvigleri og for å true statens sekularistiske fundament. Det er derfor statsministeren heter Gul og ikke Erdogan i dag. Til enn så lenge. MED ANDRE ORD: Våger Tyrkia og hæren mer demokrati? Svaret burde være selvsagt for Europa: Ja. Tyrkia burde støttes i å bli paradekeeksempelet på at sekulære institusjoner kan leve side om side med religionen. Men det vil åpenbart fordre mer fleksibilitet enn den tyrkiske generalstaben nå legger opp til. Mindre angstbiteri, mindre elitestyre og modernisering av hele samfunnslivet, ikke minst en økonomisk utvikling som kan gi det tyrkiske folk håp om et mer anstendig liv. Tyrkisk medlemskap i EU ville hjelpe på denne siviliseringsprosessen. Det er her - i menneskerettighetsideens primat - at Europas grunn ligger. Ikke om verdensdelen, som Giscard d'Estaing sa, er "kristen" eller ikke.